(Hvis det går som en and, ser ut som en and og kvekker som en and da er det antakelig en and)

Etter eiendomsskattelovens § 4, skal eiendomsskattegrunnlaget for næringseiendom ikke omfatte produksjonsutstyr og -installasjoner. Bestemmelsen kom inn i loven ved en lovendring i 2019. Slik loven var tidligere skulle blant annet arbeidsmaskiner være en del av eiendomsskattegrunnlaget for industrien. Lovendringen i 2019 hadde til formål å begrense eiendomsskattegrunnlaget for industrien, slik at det ikke lenger skulle være eiendomsskatt på produksjonsutstyr og arbeidsmaskiner.

I forarbeidene til lovendringen i 2019, ble det fremhevet at det vil være tekniske installasjoner i byggverk som vil måtte anses som en del av den faste eiendom. I forarbeidene ble det angitt at en for de ulike installasjoner vil måtte vurdere hvorvidt installasjonen har en funksjon som har tilknytning til produksjonsprosessen, eller om installasjonen har tilknytning til bygningen/den faste eiendom. Det ble videre fremhevet at det var et krav til en viss styrke i tilknytningen mellom en installasjon og selve produksjonen for at installasjonen skal anses om en produksjonsinstallasjon, og derved ikke være en del av grunnlaget for eiendomsskatt.

Som det ofte gjør, ble det også etter denne lovendringen noe uenighet knyttet til forståelsen av loven. Spørsmålet har vært hvordan en skal trekke grensen mellom det som er produksjonsutstyr som det ikke skal utskrives eiendomsskatt på, og det som er fast eiendom som det skal skrives ut eiendomsskatt på. Et av spørsmålene har vært om en bygning i seg selv vil kunne være å anse som produksjonsutstyr gitt at bygningen kun – eller i det vesentlige – har en funksjon i produksjonsprosessen.

Denne uenigheten endte med en sak for Høyesterett. I en dom av 21. desember 2023 kom en viss klargjøring av regelverket.  Det konkrete spørsmålet for Høyesterett var om bygninger som var satt opp som beskyttelse for tekniske installasjoner, blant annet et kompressorhus var å anse som produksjonsutstyr. Om haller sprengt ut i fjellet og som ble brukt til oppbevaring av olje o.l. var å anse som produksjonsutstyr. Videre også om store tanker til oppbevaring av olje o.l. som var monterte oppe på bakken fundamentert i grunnen og med vegger og tak var produksjonsutstyr.

Høyesterett tok utgangspunkt i at eiendomsskatt er skatt på fast eiendom. Det vil si bygninger og annet som i en viss grad er fast forbundet med grunnen. Det ble videre angitt at det «generelt ikke vil være aktuelt å ekskludere bygninger og grunn fra skattegrunnlaget». Litt flåsete kan en si at hvis det oppfører seg som en bygning, ser ut som en bygning, da er det også en bygning og ikke produksjonsutstyr, eller installasjon i eiendomsskatteloven forstand.

Konklusjonen var altså at ingen av de objekter som var til vurdering i Høyesterett var å anse som produksjonsutstyr, eller installasjoner.

Høyesterett fremhevet ellers at det som blir det sentrale temaet for om utstyr og tekniske installasjoner skal medtas eiendomsskattegrunnlaget eller ikke, er hvilken funksjon utstyret/installasjonen har. Vurderingstemaet vil være om funksjonen er knyttet til produksjonen. Noen konkret grensedragning mellom når en installasjon er en del av bygningen eller grunnen, og når den må anses som produksjonsutstyr, var ikke direkte tema i saken. Høyesterett uttalte til illustrasjon for problemstillingen at en tidligere avgjørelse fra lagmannsretten fra før lovendringen i det vesentlige ville fått et annet resultat slik loven er nå. I den nevnte sak – som gjaldt Ringnes bryggeri – ble trykktanker, bryggerhuslinje og en kjølesentral en del av eiendomsskattegrunnlaget.

Det kan neppe utelukkes at det fortsatt vil kunne være en viss uenighet om konkrete tekniske installasjoner er å anse om produksjonsutstyr eller produksjonsinstallasjoner, eller om de er en del av den faste eiendom. Det som synes å være avklart er at bygninger og grunn, uansett hva det brukes til og hvilken funksjon de har, vil være en del av eiendomsskattegrunnlaget.