Fra tid til annen dukker det opp saker hvor helsepersonell har tilegnet seg opplysninger om en pasient, som de ikke skulle ha gjort. Selv om det er et stort spenn i omfang og alvorlighetsgrad i disse sakene, vil urettmessig snoking i pasientopplysninger alltid kunne få store konsekvenser for de involverte.

I desember i fjor avsa Høyesterett dom i en sak som gjaldt journalsnoking som oppsigelsesgrunn, HR-2021-2389-A. En helsefagarbeider hadde ved ett enkeltstående tilfelle lest i en pasientjournal, uten tjenstelig behov. Oppslag var over i løpet av fire minutter, og helsefagarbeideren hadde åpnet og lest i fem journaldokumenter. Saken endte med en advarsel fra Helsetilsynet og oppsigelse fra arbeidsgiver. Helsefagarbeideren fikk medhold i tingretten i at oppsigelsen var ugyldig, men tapte både i lagmannsretten og i Høyesterett.

Ett av spørsmålene for Høyesterett var om en advarsel gitt av helsetilsynet for overtredelse av helsepersonellovens forbud mot tilegnelse av helseopplysninger uten tjenstlig behov (§ 21 a) var til hinder for en strengere reaksjon fra arbeidsgiver. Dette ble avvist av Høyesterett. Arbeidsgiverens og Helsetilsynets oppfølgning av lovbrudd skjer uavhengig av hverandre, og en advarsel fra Helsetilsynet utelukker ikke en strengere reaksjon fra arbeidsgiver.

For at oppsigelsen skal stå seg, er det et krav om at den er saklig begrunnet i arbeidstakers forhold, og det skal foretas en avveining av de negative konsekvensene oppsigelsen har for arbeidstakeren og arbeidsgivers behov for å avslutte arbeidsforholdet. Det skal foreligge gode grunner for å gå til dette skrittet, og terskelen for oppsigelse er høy.

Høyesterett slår fast at det å bryte forbudet mot urettmessig tilegnelse av opplysninger om en pasients helsemessige og personlige forhold, er et grovt pliktbrudd. Tillitsbruddet ble i denne saken ansett som spesielt grovt fordi det ble avdekket at det også var et konfliktfylt forhold mellom helsefagarbeideren og pasienten, og at de to hadde utvekslet tekstmeldinger etter at lovbruddet var oppdaget.

Dessverre drøfter ikke Høyesterett om journalsnokingen alene kunne vært tilstrekkelig oppsigelsesgrunn. Saken ga klart muligheter for prinsipielle uttalelser omkring dette, og unnlatelsen kan tas til inntekt for at snoking isolert sett vil kunne slå ulikt ut i forskjellige saker. Formålet med, og omfanget av snokingen vil selvfølgelig ha betydning, men tar man dommen på ordet, kan det synes som om relasjonen mellom pasienten og den som snoker, kan være et avgjørende moment. Og, dersom det foreligger en relasjon, vil det kreves lite med tanke på arten og omfanget av selve snokingen.