Den nye loven om rekonstruksjon av virksomheter (som frem til 1.1.2022 erstatter gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven), har nå fungert i drøyt 8 måneder. Det er derfor nyttig å se i hvor stor grad loven har blitt tatt i bruk, og hva som har fungert, evt. ikke fungert.

Det er så langt åpnet 17 rekonstruksjoner. 2 av disse har endt med en rekonstruksjon, 6 har endt med konkurs, og de resterende pågår fremdeles. De rekonstruksjoner som er stadfestet, er rekonstruksjoner med tvangsakkord (som krever alminnelig flertall av stemmeberettiget beløp for vedtagelse).

Dette er ikke imponerende tall, sett i forhold til den forhåndsomtale ordningen fikk, og de muligheter den potensielt skulle gi. På den annen side er 17 åpninger på 8 måneder et adskillig høyere tall enn antall åpninger etter det gamle gjeldsforhandlingskapittelet; dette var i flere år nede i 0 på landsbasis.

Det faktum at så vidt mange rekonstruksjoner har endt i konkurs, kan indikere at selskapene har anmodet om rekonstruksjon for sent. Det er iht. loven tilstrekkelig for rekonstruksjon at selskapet i overskuelig fremtid vil få alvorlige økonomiske problemer. Det er med andre ord ikke krav om insolvens, som i konkurs. Hvis rekonstruksjon begjæres for sent, kan dette ha alvorlig innvirkning på utsiktene for en sunn fremtidig drift, og derigjennom for muligheten til å legge frem et realistisk forslag til rekonstruksjon.

Det er videre et faktum at en rekonstruksjonsforhandling er likviditetsmessig krevende. Det påløper kostnader til rekonstruktør, og driften i selskapet skal finansieres i rekonstruksjonsperioden. Dette krever betydelig kapital. En rekonstruksjon medfører dessuten ingen endringer mht. ansattes rettigheter. Dette i motsetning til ved konkurs, hvor en etter konkursåpning fritt kan «plukke» de ansatte som behøves for en evt. ny effektivisert drift. Lønnskostnadene i en rekonstruksjon kan derfor innebære en betydelig likviditetsmessig belastning.

Loven har i første omgang en varighet frem til årsskiftet 2021/2022. Vi regner med at det blir foretatt en evaluering av loven før den tid. Det er et sentralt poeng at loven så langt har medført flere rekonstruksjoner enn tidligere gjeldsordninger. Men om loven fungerer godt nok, er et annet spørsmål. Det er absolutt rom for forbedringer, og et av de spørsmål som da kommer opp, er om konkursinstituttets regelverk vedrørende oppsigelse av ansatte kan komme til anvendelse. En slik anvendelse vil medføre enda større fleksibilitet mht. fremtidige løsninger. I neste omgang vil det kunne øke mulighetene for å komme i mål med en rekonstruksjonsforhandling.

Tidligere artikler om samme tema: Nye regler om restrukturering – en gyllen mulighet.