Når er offentlige krav på tilbakebetaling foreldet? Hvor lenge etter selve feilutbetalingen, for eksempel av offentlig støtte, kan denne kreves tilbake?
Den alminnelige regel for foreldelse av en fordring er at fordringen foreldes 3 år etter at fordringshaveren tidligst kunne fremsette krav om betaling. Når det skal vurderes om et krav er foreldet vil en altså måtte foreta en vurdering av når kravshaveren tidligst kunne fremsette selve betalingskravet.
Når det offentlige skal fremsette krav som ledd i utøvelse av offentlig myndighet, vil det regelmessig måtte treffes et enkeltvedtak. Når det skal fattes enkeltvedtak følger det av forvaltningsloven at forvaltningen må foreta en særskilt saksbehandling hvor den eller de som er parter i saken blant annet skal ha anledning til å uttale seg før vedtak fattes.
Det er i dag et åpent rettslig spørsmål hva som skal være det generelle utgangspunktet for foreldelse der det å fremme et krav om betaling krever at det fattes et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Temaet er aktuelt f.eks. der det har skjedd en feilutbetaling av en eller annen offentlig støtte og hvor denne kreves tilbake. Når det fremmes et krav om tilbakebetaling vil dette regelmessig måtte gjøres ved et enkeltvedtak. Det er da et spørsmål hvorvidt kravet om tilbakebetaling i relasjon til foreldelseslovens bestemmelser kunne være fremsatt samtidig som utbetalingen, og derfor er foreldet tre år etter dette tidspunkt, eller om kravet i relasjon til foreldelseslovens bestemmelser først kunne vært fremsatt når det hadde vært anledning til å fatte et enkeltvedtak, eller når det faktisk fattes et enkeltvedtak.
Høyesterett har i en sak fra 2013 (Rt-2013-1665) uttalt at spørsmålet om når foreldelsesfristen for et slikt tilbakebetalingskrav starter må avgjøres ut fra en tolkning av regelverket på det rettsområdet som tilbakebetalingskravet bygger på. Høyesterett pekte i avgjørelsen på at tidligere avgjørelser fra Høyesterett viste at en på ulike rettsområder hadde falt ned på ulike tidspunkter for foreldelsesfristens start. Det ble således vist til en avgjørelse hvor foreldelsesfristen for et tilleggskrav ble ansett å løpe fra en manglende innbetaling, og en avgjørelse hvor foreldelsesfristen for en tilbakebetaling ble ansett å løpe fra det tidspunktet det ble fattet et enkeltvedtak som avklarte kravets størrelse. I den konkrete saken fra 2013 kom Høyesterett til at fristen for foreldelse startet ved Statens vedtak om å kreve tilbakebetaling.
Avgjørelsen fra Høyesterett i 2013 har blitt kritisert av juridiske forskere. Blant annet Miriam Skag, som har skrevet doktorgrad med tittelen Starttidspunkt for foreldelsesfrister, har vært kritisk til avgjørelsen og argumentert for at foreldelsesfristen som hovedregel bør anses å starte fra det tidspunkt et enkeltvedtak tidligst kunne vært fattet.
Frem til nå har det ikke foreligget domsavgjørelser som bygger på at foreldelsesfristens start er på det tidspunkt enkeltvedtak om å fremme kravet tidligst burde eller kunne vært fattet. I en dom fra Oslo tingrett av 12. november i år ble det imidlertid lagt til grunn at krav staten hadde fremmet om tilbakebetaling av uriktige utbetalte tilskudd i landbruket var foreldet ut fra når vedtak burde vært fattet. Forvaltningslovens § 11 a inneholder en bestemmelse om at forvaltningen plikter å behandle saker uten ugrunnet opphold. Med bakgrunn i plikten til å behandle saker uten ugrunnet opphold la retten til grunn at Staten som hadde startet sin interne vurdering av kravet i februar 2015, burde ha fattet vedtak senest i januar 2016, og at fristen løp fra dette tidspunkt. Dette medførte at kravene var foreldet når det ble tatt ut stevning i saken i januar 2020. Det gjenstår å se om Staten vil anke avgjørelsen.
Der foreldelsesfristens start knyttes til vedtak av enkeltvedtak om å fremme et krav, fremstår den løsning som tingretten kom frem til i nevnte sak som en løsning som synes å ha de beste grunner for seg.