Etablering eller endring av veg som går over andre sin eiendom krever enten samtykke fra grunneier eller at det er hjemmel for ekspropriasjon. Etter veglovens § 53 har jordskifteretten gitt hjemmel til å vedta ekspropriasjon når inngrepet er mer til «gagn enn til skade». For at domstolen skal treffe vedtak om ekspropriasjon må fordelen som oppstår ved ekspropriasjonstiltaket veie tyngre enn den ulempe tiltaket medfører. Det følger videre av grunnlovens § 105 at inngrepet eller ekspropriasjonen må være begrunnet i samfunnsmessige interesser.
De fordeler som oppstår ved at noen får anlegge eller utvide en veg på andre sin eiendom kan være ulike. Det kan f.eks. være at et areal som er vanskelig å utnytte blir bedre utnyttbart ved etablering av en ny veg. F.eks. ved at arealet blir mulig å bebygge. Fordelene kan også være at adkomsten i seg selv blir kortere, mer hensiktsmessig eller enklere osv. Ulempene for den som må avstå grunn til tiltaket kan også være forskjellig. Det vil være en ulempe å få båndlagt eller måtte avstå et areal. Avståelsen kan videre påvirke utbyggingsmuligheter og bruken av den berørtes øvrige eiendom mv.
I ekspropriasjonssaker vil kunne oppstå et spørsmål om de fordeler og ulemper som påberopes er relevante.
Høyesterett har i en dom avsagt 9. mai i år, vurdert hva som er relevante interesser for den som ønsker å ekspropriere rett til veg. HR-2025-844-A
I saken var det fremmet krav om ekspropriasjon for å etablere veg frem til egen eiendom hvor det var ønskelig å få etablert en parkerings- og snuplass. Eiendommen hadde fra før rett til parkering og adkomst. Den foreliggende adkomst var slik at det ikke var plass til å snu, og en måtte derfor rygge ut eller inn til den etablerte parkeringsplass. I saken ble det anført at interessen i å kunne kjøre inn på egen eiendom og etablere en snuplass, var en rent privatrettslig interesse og at det derfor ikke forelå en relevant fordel.
Høyesterett fastslo at det å etablere en tjenlig og tidsmessig hensiktsmessig adkomst, var en relevant fordel. Rent konkret uttalte Høyesterett følgende om forståelsen av veglovens § 53.
Det er et vilkår for ekspropriasjon etter vegloven § 53 at ekspropriasjonsformålet – vegbehov – veier tyngre enn interessene som taler imot inngrepet. Vegbehov kan blant annet begrunnes i hensynet til en hensiktsmessig trafikkavvikling og trygg ferdsel, og at eiendommer i nødvendig utstrekning har tjenlig, tidsmessig atkomst
Ved Høyesteretts konkrete rettsanvendelse i saken er det videre pekt på at ikke enhver forbedring av atkomst til egen bolig vil kunne grunnlag for ekspropriasjon. Det må påvises et konkret behov.
Videre var det et spørsmål i saken hvorvidt hensynet til å unngå nabokonflikter, var et relevant hensyn. Lagmannsretten hadde i den avgjørelsen som var påanket lagt vekt på at en ny vegløsning ville innebære mindre behov for samhandling, og ved dette bidra til å unngå konflikter. Høyesterett uttalte at det ikke var feil å legge vekt på dette, når hensynet var knyttet til vegløsningen.
Spørsmålet om hvilke ulemper som er relevante i vurderingen var ikke et direkte tema i saken. De ble likevel påpekt at det er et noe «friere tilfang til interesser» som er relevante på ulempesiden.
Avgjørelsen viser at det kan eksproprieres rett til å bedre adkomstforholdene til en eiendom med hjemmel i veglovens § 53. Hvorvidt det i det konkrete tilfellet vil være grunnlag for å ekspropriasjon, er betinget av at den som søker å ekspropriasjon kan påvise et behov, og det vil måtte foretas en konkret interesseavveining mellom de relevante fordeler og ulemper som påberopes. Avgjørelsen innebærer med dette neppe noe brudd med det som har vært praksis.