Det følger av kontraktstandardene NS8407 punkt 35.2 og NS8405 26.3 at en entreprenør som underveis i entreprisen har fått avslag på krav om vederlagsjustering eller fristforlengelse, må «iverksette ordinær rettergang eller voldgift» senest åtte måneder etter overtakelsen av hele kontraktsarbeidet. Gjør entreprenøren ikke det, taper han sitt krav.

I saken som ble behandlet i HR-2023-766-A hadde entreprenøren mottatt avslag på sine krav om vederlagsjustering og fristforlengelser, og sendte derfor inn rettidig forliksklage mot byggherren for å avbryte fristen. Forliksrådet innstilte saken, og seks måneder senere tok entreprenøren ut søksmål for tingretten.

Høyesterett tok i avgjørelsen stilling til om forliksklagen alene ble ansett for en iverksetting av «ordinær rettergang» etter NS8407, og hvilken eventuelt etterfølgende frist entreprenøren hadde for å ta ut stevning for tingretten for å unngå å tape kravene sine.

Selv om forliksrådet var det riktige første skrittet i en ordinær rettergang, konkluderte Høyesterett med at en forliksklage alene ikke oppfylte vilkåret om å «iverksette ordinær rettergang».

Ordlyden i standarden ble ikke ansett som entydig, og standarden var utarbeidet mens den gamle tvistemålsloven fortsatt var i kraft. Etter tvistemålsloven skilte man mellom ordinær og forenklet rettergang, og retten la til grunn at formålet med standardens bestemmelse var å skille mellom ordinær rettergang og voldgift. En innstilling i forliksrådet innebærer også at det ikke skjer noen endelig avklaring av kravet, og bransjepraksis har vært å forholde seg til en etterårsfrist for stevning.

Det er ikke tvilsomt at en forliksklage har fristavbrytende virkning. Men, dersom behandlingen i forliksrådet ender med innstilling følger det av tvisteloven § 18-3 at virkningene av avbrutt foreldelse varer i inntil ett år etter innstillingen. Skal avbruddsvirkningen opprettholdes må det innen den tid tas ut stevning for tingretten. Av samme bestemmelse følger det at opprettholdelse av andre lovbestemte avbruddsvirkninger, krever at et etterfølgende søksmål tas ut innen 3 måneder fra kjennelsen ble forkynt for saksøkeren.

Spørsmålet for Høyesterett var om søksmålsfristen for omtvistede endrings- og fristforlengelseskrav var en foreldelsesfrist. I motsatt fall ville entreprenørens krav ha vært tapt ved utløpet av tremånedersfristen.

Høyesterett kom til at standardens søksmålsfrist hadde alle kjennetegn til en materiell foreldelsesregel, og at både ordlyd, systematikken i standardkontrakten og bransjepraksis tilsa dette.

Avgjørelsen avklarer at entreprenører som skal forfølge omtvistede vederlagsjusterings- eller fristforlengelseskrav ikke kan nøye seg med å ta ut forliklage innen åttemånedersfristen. Dersom saken innstilles i forliksrådet, må det tas ut stevning innen ett år fra innstillingen.