Av Mads Koppang, studentresepsjonist

I en del avtaleforhandlinger er forutsetningen at man ikke er enige om noe før man er enige om alt. Dette har sammenheng med den norske modellen for avtaleslutning, med avtalefrihet og formfrihet for hvordan avtaler inngås og utformes. Avtaler kan dessuten inngås både etter avtalelovens modell med et tradisjonelt tilbud og en aksept, eller ved  at «vesentlige punkter er klarlagt» slik at parten har «rimelig grunn til å tro» at den andre parten har bundet seg. Under en avtaleforhandling kan man dermed ikke alltid vite når man blir bundet overfor motparten.

I HR-2014-247-A minner Høyesterett om muligheten for å sikre seg mot slike misforståelser gjennom å ta et signeringsforbehold. Man avtaler da rett og slett at ingen avtale er inngått før det foreligger en signert avtale. Også dette er et utslag av den norske avtalemodellen: Man inngår en avtale om hvordan avtale skal inngås, og står dermed slik Høyesterett understreker «helt fritt til å forkaste eller godta også forhandlede og fullstendige utkast til avtaler». Partene trenger ikke å bekymre seg for å være bundet før begge har signert. Dersom avtale ikke blir signert, vil hele «avtalen» falle bort.

Hva skal til for å ha tatt et slikt forbehold? Høyesterett understreker at man ikke nødvendigvis behøver å uttrykke seg «særdeles klart og tydelig», slik lagmannsretten hadde lagt til grunn i saken. Man må imidlertid uttrykke seg «såpass tydelig» at motparten «ved vanlig oppmerksomhet og aktsomhet kan forstå at det er stilt et slikt vilkår». Dette «klarhetskravet» skjerpes dersom forbeholdet gjøres gjeldende sent i forhandlingsprosessen, så det tryggeste er å påberope det tidlig.

Høyesterett uttaler også i dommen at det «kreves klare holdepunkter» for at et signeringsforbehold skal bortfalle; «ellers ville formålet – å skape trygghet med hensyn til når det foreligger bindende avtale – lett kunne bli forspilt». Med andre ord; det skal mye til før et signeringsforbehold anses bortfalt.