De popper opp, kamerabommene på private veger. Men, er det egentlig lov?

Det er ikke fritt frem. I lovgivningen finner vi minst to begrensninger som vi ser nærmere på.

Kommunal godkjenning

Vegloven § 56 fastsetter at kommunen må samtykke før det innkreves bompenger på private veger. Uten samtykke er det i strid med loven å kreve inn bompenger, enten det skjer på 1995-måten (kontanter), 2005-måten (kort), 2020-måten (vipps) eller 2025-måten (kamerabom).

Kommunen skal også godkjenne størrelsen på bomavgiften. Loven legger ikke opp til at det skal foretas noen omfattende vurdering, men kommunen skal prøve rimeligheten i å innkreve bompenger og avgiftsnivået. Nivået må vurderes opp mot kostnadene med å drifte vegtiltaket, men det kan settes av midler til fremtidige tiltak og det er tillatt å gå med overskudd.

Kommunen må også godkjenne eventuelle tilleggsgebyr for overtredelser. 

Personvern

Personopplysningsloven / personvernforordningen («GDPR») setter begrensninger når det gjelder oppsetting av kamera. Det oppstilles ikke krav om samtykke før en kamerabom settes opp, men kameraet må anses (1) «nødvendig» for å ivareta en (2) «berettiget interesse» som etter (3) en interesseavveining veier tyngre enn hensynet til personvernet for den som blir registrert (artikkel 6 i forordningen). I denne vurderingen vil det trolig være forskjell på om det etableres en ordning med automatisk skiltgjenkjenning (ANPR) eller annen kameraovervåkning.  

Virksomheten må videre gi informasjon til de det gjelder (artikkel 13). Det er også regler for hvor lenge opplysningene kan lagres.