I de fleste tilfeller vil en grunneier ha behov for veiforbindelse frem til sin eiendom. Eksempelvis vil man etter plan – og bygningsloven ikke kunne få fradelt eiendom, eller bebygd denne, dersom man ikke kan påvise at man har sikret seg adkomst.

Dersom det allerede eksisterer en vei frem til eiendommen vil grunneier kunne inngå avtale med veieier om å få rett til å bruke veien. Men, hva dersom veieier motsetter seg dette? I så tilfelle har grunneier flere muligheter for å løse problemet.

Høyesterett avgjorde 6. februar 2025 at en part som har behov for vei kan sikre seg dette enten gjennom jordskiftesak etter jordskifteloven § 3-9 eller gjennom ekspropriasjon etter veglovas § 53. De er da alternative rettsgrunnlag for å sikre seg veirett.

Saken Høyesterett behandlet oppsto da en privat utvikler av et hytteområde søkte om å få fradelt hyttetomtene. Naboeiendommene protesterte og viste til at utvikleren ikke hadde sikret adkomst. Etter behandling i forvaltningen ble det klart at utvikleren måtte fremme sak for rettsapparatet for å søke å tilegne seg rett til å bruke en vei som allerede lå der, mot vederlag i penger. Utvikleren krevde sak for jordskifteretten med hjemmel i jordskifteloven § 3-9. De private grunneierne som var naboer til området, og eiere av veien, krevde saken avvist og viste til at utvikleren måtte fremme sak etter veglovas § 53 om ekspropriasjon av vegrett. Av særlig betydning for grunneierne var kravet på dekning av kostander til bistand i forbindelse med saken, noe de ikke har krav på dersom saken går som jordskiftesak etter jordskifteloven § 3-9. Saker etter veglova går derimot etter skjønnsprosessloven og innebærer at den som krever innpåkjøp må dekke motpartens omkostninger.

Høyesterett konkluderer med at jordskifteloven § 3-9 om «felles tiltak» og veglova § 53 om ekspropriasjon er alternative rettsgrunnlag.

Den som har behov for veirett og skal kreve sak må da vurdere i det enkelte tilfelle hvilket hjemmelsgrunnlag som bør benyttes. I de fleste tilfeller vil det da være formålstjenlig for den som krever veirett, ut fra rene kostnadsbetraktninger, å velge jordskifteloven som grunnlag da man ikke må dekke motpartens kostnader. Men, jordskifteloven § 3-18 om ikke-tap vil her sette en grense som medfører at ikke enhver sak om innpåkjøp vil kunne behandles etter § 3-9.  Høyesterett har ikke avklart fullt ut hvor denne grensen går eller hvorvidt en sak vil kunne utgjøre brudd på grunnloven § 105. Det må avklares i den konkrete sak.

Dersom det er usikkerhet om man allerede har veirett kan sak etter veglova uansett være å anbefale da jordskifteretten i en sak etter veglova § 53 før ekspropriasjonsspørsmålet vurderes først kan ta stilling til om veiretten «alt er til, at han vert nærare fastlagt, eller å få bruken flytt».

Advokat Oddvar Myhren Møllerløkken førte saken for de private parter som eier veien i saken for Høyesterett.