Ingen kan gjengi eller vise offentlig et fotografi som avbilder en person uten først å ha innhentet samtykke fra den som er avbildet, det slår åndsverkloven § 104 fast. Vi «eier» altså alle retten til vårt eget bilde, også på sosiale medier og på nettet ellers. Med fremveksten av sosiale medier og dagens fotobruk er bestemmelsen mer aktuell enn noen gang. Samtidig er det neppe noen stor overdrivelse å anta at det syndes mye mot bestemmelsen.

Det den avbildede kan nekte å gi samtykke til er bare selve gjengivelsen og fremvisningen av fotografiet. Det at noen tar bilder av deg kan man normalt ikke motsette seg. Dette er i tråd med hovedregelen om fri fotograferingsrett, som bare har noen få uttrykkelige unntak, som for eksempel for bilder av tiltalte i og ved rettssalen, fotografering på militært område, og for visse bilder tatt fra luften etc.
Samtykke kan gis både skriftlig og muntlig, men for å være sikker bør man innhente et skriftlig samtykke. I den strøm av trivielle bilder som daglig tas i tusentall er dette selvsagt verken ønskelig eller mulig, noe som gir opphav til vanskelige samtykkespørsmål. Er for eksempel et samtykke til å bli fotografert også er et samtykke til publisering, og i så fall hvor, hvordan og hvor lenge etterpå?

Også barn må selvsagt samtykke, noe det trolig syndes mye mot. Det er normalt foreldrene som har det endelige ordet her, men barn over 15 år bør som utgangspunkt selv kunne avgjøre om samtykke skal gis eller ikke, jf. barnelova § 33.
Samtykke behøver derimot ikke å bli innhentet dersom den avbildede ikke lar seg identifisere. Ansiktet må imidlertid ikke nødvendigvis å være synlig. Den avbildede har retten også til sin egen figur dersom den er gjenkjennelig. «Snøbrettsaken» i Rt.2009.1568 er et eksempel på dette.

Forbudet gjelder i 15 år etter utløpet av den avbildedes dødsår. Injurielovgivningen kan dessuten gi et ytterligere vern til avdøde også etter dette.

Begrunnelsen for forbudet er først og fremst hensynet til personvernet. Det kan også ligge en beskyttelsesverdig markedsverdi i et personfotografi, slik tilfellet var i den nevnte snøbrettsaken. Et for strengt forbud kan på den annen side lett bli et unødvendig skår i ytringsfriheten. Åndsverkloven har derfor gjort enkelte unntak fra forbudet, for eksempel for aktualitetsbilder, fotografier fra folketog og forsamlinger mv. I disse tilfellene er det ikke nødvendig med samtykke, noe som heller ikke alltid ville ha vært praktisk mulig å innhente.

Overtredelse av § 104 kan medføre både straff og erstatning etter bestemmelsene i åndsverkloven kapittel 5. Erstatning kan gis også for ikke-økonomisk tap. Straff kan dessuten komme på tale etter straffeloven § 267 for krenkelse av privatlivets fred.
Det er verdt å merke seg at et fotografi også kan være en personopplysning, med de krav dette stiller til behandlingsgrunnlag etc. etter personopplysningsloven. Et fotografi vil også være underlagt enten opphavsrett eller fotorett, med krav om samtykke til publisering også fra fotografen.

Advokatfirmaet Thallaug gir råd, prosederer og holder en rekke foredrag om fotorettslige spørsmål.

Kontaktperson: Advokat Aslak Runde