Retten til erstatning etter områdevern kan være større enn det staten gir uttrykk for
– Grunneiere og rettighetshavere innenfor de nyopprettede verneområdene bør være oppmerksomme på dette før fristen for å kreve erstatning utløper 20.8.2018.

Kongen i statsråd vedtok 20. april 2018 å utvide Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, opprette Hjerkinn landskapsvernområde og endre grensene for Fokstugu landskapsvernområde.

Én konsekvens av vernet er at enda flere eiere og rettighetshavere blir underlagt begrensninger på hva de kan gjøre innenfor verneområdet. For flere kan dette bety et betydelig økonomisk tap, men muligheten til for å få dette tapet erstattet kan være større enn det staten gir uttrykk for.

Vilkårene for erstatning følger av naturmangfoldloven § 50. Utgangspunktet etter denne bestemmelsen er at eier og rettighetshaver har rett til erstatning for økonomisk tap «når et vern medfører vanskeliggjøring av igangværende bruk». Bestemmelsen oppstiller imidlertid et tilleggsvilkår om at for bruk som krever tillatelse fra offentlig myndighet, gjelder retten til erstatning bare hvis tillatelse er gitt «før» verneplanen ble kunngjort.

Mange av dem som blir berørt av vernet oppfyller hovedvilkåret for rett til erstatning. Vernet hindre for eksempel videre uttak av grus til veivedlikehold, hindrer transport av varer og proviant til setra med scooter eller hindrer utbygging av hytter, gjeterbuer innenfor verneområdet. Dette kan bety enten økte utgifter eller tapte inntekter.

Til tross for at mange blir påført et økonomisk tap, er det trolig mange som likevel ikke fremsetter krav om erstatning. En av flere mulige grunner til dette kan være at staten går lenger enn det som er gjeldende rett når det orienteres om betydning av kravet til tillatelse. I orienteringsskrivet som Fylkesmannen i Oppland sendte ut 30.5.2018 til de som ble berørt av vernet uttales blant annet:
Vi gjør oppmerksom på at retten til erstatning for restriksjoner på bruksendring som krever offentlig tillatelse (for eksempel hyttebygging, nydyrking og lignende) kun gjelder hvis endelig tillatelse var gitt før det ble kunngjort oppstart av verneplanarbeidet (juli 2013).

Spørsmålet er imidlertid om staten her går for langt i å uttrykke begrensningene som ligger på eiere og rettighetshaveres rett til erstatning.

I en fersk avgjørelse fra Gulating lagmannsrett, la retten til grunn at dette kravet til tillatelse ikke kom til anvendelse når det søknadspliktige tiltaket lå innenfor den igangværende bruken. Etter lagmannsrettens oppfatning måtte kravet til tillatelse etter naturmangfoldloven § 50 forstås slik at det kun kom til anvendelse for bruksendringer mellom driftsformer.

Denne avgjørelsen er verdt å merke seg for dem som i løpet av en måned må ta stilling til om de skal fremsette et krav om erstatning. Hvis lagmannsrettens forståelse legges til grunn, så vil ikke manglende tillatelse være til hinder for erstatning dersom det søknadspliktige tiltaket ligger innenfor en bruk som er igangværende. Eksempelvis vil det ikke være til hinder for erstatning at nydyrking krever tillatelse så lenge jordbruksvirksomheten er igangværende. Videre vil det ikke være hinder for erstatning at oppføring av gjeterbu er betinget av tillatelse så lenge gårdsbruksvirksomheten er igangværende.

Få, om noen, av de som blir berørt av vernet kan vise til en tillatelse fra 2013. Rettsutviklingen tilsier imidlertid at dette er av mindre betydning enn det staten gir uttrykk for. Dette kan være verdt å ta i betraktning når fristen for å kreve erstatning  går ut 20. august 2018.